Jeg husker faktisk da jeg lærte å sykle. Jeg vokste opp hos mine besteforeldre på Tjeldstø, og da jeg var 5-6 år gammel så fant jeg min fars herresykkel. Den var så stor at det var vanskelig for meg å holde den oppreist. Jeg nådde akkurat opp til styret og husker at når den ene pedalen var nede så nådde jeg ikke opp til den andre. Jeg sto på skrå inn under rammen og trente frem og tilbake de 15 meterne mellom utedoen og koksbingen. Min første racersykkel kjøpte jeg som 15 åring på Helgheim brukthandel i byen. Det var en rød Motobecane. Jeg ga den senere vekk til CK Sotra sin ungdomsavdeling. Vi hadde ikke foreldre som kjørte oss til og fra aktiviteter da jeg var ung. Samtidig merket jeg at sykling var gøy og jeg satte meg egne mål ved å forbedre tiden på ulike distanser. Det var ikke mange andre som syklet så mye på den tiden og CK Sotra eksisterte enda ikke.
I 1975-76 vurderte Bergen CK å starte opp en Sotra avdeling av Bergensklubben. Vi var 5 kamerater i 15/16 års alderen som syntes dette hørtes interessant ut og syklet av gårde til infomøte på ungdomsskolen på Bildøy. Vi lærte om rullekjøring og viftekjøring, og syntes dette hørtes veldig spennende ut. Så syklet vi hjem for å fortelle foreldrene våre om alt det nye vi hadde lært, men på veien hjem ble hele gjengen påkjørt og havnet på sykehus! En beruset sjåfør mistet kontroll over bilen sin i en sving. Han vrengte dekkene av felgene og kom sidelengs mot oss. Jeg fikk hjernerystelse, en annen fikk kragebens brudd pluss at det var noen andre bruddskader. Vi var tross alt heldige uten alvorlige skader, men noen sykkelklubb ble det ikke på oss. Senere, i 1983 ble CK Sotra etablert.
1978
Jeg syklet min første Bergen-Voss i 1978 da jeg var for ung til å starte første året i -77. Det gikk greit, men jeg husker jeg ble skikkelig sliten. På den tiden syklet vi for det meste alene. Jeg husker spesielt en kar fra de årene, han var rundt 2 meter høy og hadde en veldig stor sykkel slik at vi la merke til han. Jeg hadde mine sterke sider og han hadde sine så vi passerte hverandre 7-8 ganger i løpet av turen. Men å sykle sammen vurderte vi aldri. Jeg husker også en pulje som gikk ut en time før alle andre de første årene. Puljen var for ”gamle gubber og damer”. De begynte kl. 07.00 og resten startet kl. 08.00. Sykkelsporten har forandret seg mye siden den gang. Jeg syklet ikke i 1977 og ikke i 1980. Ellers har jeg syklet hvert år rittet har vært arrangert.
40 ganger! Hva motiverer deg?
Da jeg var yngre samlet jeg på ting, og siden det var så kjekt å sykle ble det naturlig å samle på antall turer til Voss. Etterhvert gikk Bergen-Voss foran alt. En kunne ikke planlegge noe annet den helgen Vossarittet ble arrangert for da skulle jeg sykle. En kameratgjeng har deltatt sammen i mange år. I denne gjengen har jeg to brødre og tre fettere. Etter rittet så samles vi på min hytte på Hamlagrø og spiser en vel fortjent middag med indrefilet, soppstuing og fløtegratinerte poteter. Snart har vi 10 års jubileum for denne tradisjonen. Jeg og en fetter av meg har også syklet alle utgaver av Skjærgårdsrittet. Til neste år blir det også 40 års jubileum for oss på det rittet. Der har vi også tradisjon for å samle venner og familier etterpå til kaffe og kake.
Som samler har Arild vært til stor hjelp for oss som arrangerer Bergen-Voss. Han besitter nemlig det mest komplette arkivet om Bergen-Voss sin historie. Han har samlet på rittblader, resultatlister, diplomer, avisutklipp og premier.
Utvikling fra de tidligere årene
De første årene syklet vi stort sett alene. Nå er det større grupper som sykler ut fra byen. Noen synes det er litt skummelt å sykle i felt, men samtidig så oppsøker de gruppene da de vet at det er krefter å spare ved å jobbe sammen. Å sykle på motsatt side av Granvinsvannet var litt uvant første gangen, men veldig kjekt å sykle der nå. Første sving inn på sykkeltraseen er litt utfordrende og en bør ha riktig gir, men bortsett fra den er traseen helt topp, og vi får en større naturopplevelse. Tiltaket Timeout (tiden nøytraliseres ned Tokagjelet) er kjempebra! Jotunheimen rundt har nå tatt ideen og innført sin egen nøytralsone et stykke ned Sognefjellet. Det øker sikkerheten på kritiske steder.
En erfaren syklist
Utover Bergen-Voss har jeg syklet mange flotte norske turritt som Voss-Geilo, Nordhordaland rundt, Skjærgårdsrittet, Color Line Tour, Trondheim-Oslo (6 ganger) og Jotunheimen rundt (7 ganger). Jotunheimen rundt (430 km) er forresten et fantastisk ritt, og for de som vil ha en skikkelig utfordring så er dette rittet absolutt å anbefale. Utfordringene er å knekke koden, spise riktig, disponere kreftene og få kroppen til å fungere hele veien.
I år var det fint vær, men det ble veldig kaldt over Valdresflya om natten, og vi ble overrasket av 2-3 minusgrader. Jeg frøs veldig på fingrene og kroppen i nedkjøringene, men ble overrasket over at det kjentes ut som jeg ikke frøs på tærne – helt til de begynte å tine. På vei opp Filefjellet så vi en mann foran oss som så ut til å sykle naken!! Det var ikke noe pent synt. Da vi omsider passerte han så vi at det var Frank Løke i Borat drakt. Røde kors kastet på han en trøye da han skulle sykle over Valdresflya på natten men nedentil hadde han lite beskyttelse. Jeg tror nok han angret litt på det stuntet der og da, og på mandagen etter havnet han på akutten. 😊
Jeg har prøvd å finne ut hva det er som motiverer meg til slike lange ritt og jeg tror det er utfordringer og problemløsning underveis som motiverer meg mer en noe annet. I 2017 syklet noenkamerater av meg rittet London-Edinburgh-London (1400 km). Da de startet gikk alt greit, men etterhvert fikk de mye motvind og slet på turen. Da jeg hørte om dette begynte det å krible i bena, og jeg angret på at jeg ikke var med. I 1995 og 2015 syklet jeg Paris-Brest-Paris. Første gangen var vi 8 ryttere fra Bergen som brukte 73 timer av 90 mulige og jeg husker jeg syntes det var fryktelig langt. Men, vi tok vare på hverandre underveis og det var stor stas å sykle sammen i mål etter 1240 km. I 2015 brukte vi 79 timer men da var jeg vant til å sykle langt. Når hodet er innstilt så er det lettere å holde ut. I 2016 syklet jeg rittet 1001 Miglia i Italia (1630 km) og i år syklet jeg Madrid-Gijon-Madrid (1230 km). Det er mange ting som skal klaffe og mye som kan gå galt på slike lange ritt. Men jeg har fantastiske sykkelkamerater på disse turene, og vi passer godt på hverandre.
Gode tips til andre
Å sette seg treningsmål er viktig. Nå melder vi oss på tidlig og kan legge opp treningen deretter. Når en sykler i en gruppe er det greit å ikke være den som er dårligst trent da det er han eller hun som setter farten i feltet. Er du litt bedre trent en gjennomsnittet i gruppen så får du en fantastisk tur. Det er viktig å sykle forutsigbart slik at de rundt deg vet hva du har tenkt å gjøre. Bruk for eks. hånd tegn eller snu hodet til siden og marker om du har tenkt å svinge ut og sjekk at det ikke er noen der. Ellers kan du fort skape farlige situasjoner for de som er bak deg. ”Se fremover og tenk på de som er bak.”Det prøver jeg å lære andre som jeg sykler sammen med. Bortsett fra da jeg ble påkjørt som ungdom så har jeg (bank i bordet) aldri hatt uhell på sykkelen. Når jeg sykler i felt så er jeg ellers alltid opptatt av å ha en rømningsvei. Havner jeg i et felt jeg ikke føler meg trygg i, da slipper jeg meg vekk og finner noen andre å sykle med.
Hvor mange ganger regner du med å sykle Bergen-Voss tilsammen?
Jeg begynte å trille på en tre hjul sykkel og satser på å holde det gående til jeg er på tre hjul sykkel igjen. Min far er 91 år gammel og jeg 57. Om jeg holder formen like godt som han, da klarer jeg å sykle Bergen-Voss til jeg er en godt voksen kar.
Hva bør vi gjøre for å nå ut til enda flere deltagere?
Det er viktig å ta seg av de nye i sporten. Da jeg begynte var det noen eldre Bergen CK ryttere som passet på meg og tok meg inn i varmen. Det er viktig å skape treningsmiljøer der folk har tid å vente på hverandre og gjerne setter det sosiale foran det å sykle fortest mulig. De fineste sykkelturene er de hvor folk har tid til å ta seg en kaffe og preike litt i lag. Intervalltrening kan en selv ta innimellom, men på langturer bør det sosiale være i fokus. Her har klubber og øvrige treningsmiljøer en oppgave. Folk begynner å bli vant til å sykle i større puljer og da oppleves de som tryggere men det er viktig å trene på dette. Nye tiltak trenger ofte litt modningstid før deltagere lærer kodene og tilpasser seg. Folk bør også være klar over at Bergen CK arrangerer Bergen-Voss for å drifte sykkelsatsningen i klubben. Dere ønsker å lage en opplevelse for folk, men inntekten går til utvikling av unge syklister og rekrutering til sykkelsporten.
Vi gratulerer Arild Ove Halland med en imponerende bragd og ønsker han og alle andre velkommen til neste utgave av Bergen-Voss, lørdag 1. Juni 2019.
